Nærings- og fiskeridepartementet kom nylig med en pressemelding om at anskaffelsesforskriften § 7-9 om klima- og miljøhensyn i offentlige anskaffelser skjerpes fra 1. januar 2024.

Fra dagens bestemmelse om at bruk av miljø som tildelingskriterium bør vektes med minimum 30 prosent, er den nye hovedregelen at oppdragsgivere skal vekte klima- og miljøhensyn med minimum tretti prosent i enhver anskaffelse. Unntatt fra hovedregelen er oppdragsgivere dersom miljø som tildelingskriterium erstattes av klima- og miljøkrav i kravspesifikasjonen og det samtidig kan påvises at det klart gir en bedre klima- og miljøeffekt. Er klimaavtrykket og miljøbelastningen i en anskaffelse uvesentlig, kan hovedregelen fravikes. Anvendelse av unntakene i ny § 7-9 må imidlertid begrunnes i anskaffelsesdokumentene. Unntakene tillegger dermed oppdragsgiver et visst innkjøpsfaglig skjønn, men det fordrer også at oppdragsgiver besitter eller har tilgang til kompetanse knyttet til hvor i anskaffelsesprosessen klima og miljø best kan ivaretas.

Regjeringen viser i pressemeldingen til undersøkelsen foretatt av Riksrevisjonen i 2022 som konkluderte med at det offentlige i for liten grad bruker innkjøpsmakten sin til å minimere miljøbelastningen og fremme klimavennlige løsninger, og påpeker at oppdragsgivere skal kunne bruke sitt innkjøpsfaglige skjønn og søke løsninger som gir størst mulig miljøgevinst [Riksrevisjonen.no Dokument 3:5 (2021-2022)]. Det som regjeringen ikke trekker frem, og som er fremtredende i undersøkelsen fra Riksrevisjonen, er at offentlige innkjøpere opplever forhold som tid, ressurser og miljøkompetanse som de største barrierene for å gjennomføre grønne offentlige anskaffelser. Når man gjennom ny § 7-9 «tvinger» oppdragsgivere til å stille miljøkrav og miljøkravene vil kunne medføre en relativt stor kostnad, er det ikke sikkert alle oppdragsgivere er komfortable med å utøve et innkjøpsfaglig skjønn i beslutningen av hvor i anskaffelsesprosessen klima og miljø best ivaretas. DFØs mandat om å utarbeide gode veiledninger og eksempler vil derfor bli viktig for å gjøre det enklere og tryggere for oppdragsgivere å følge bestemmelsen.

Regjeringen oppnevnte i 2022 et lovutvalg som skal se mer helhetlig på regelverket og særlig muligheten for det offentlige til å ta i bruk standardiserte minimumskrav på prioriterte områder [anskaffelsesutvalget – regjeringen.no]. Standardisering vil både kunne forenkle anskaffelsesprosessen, samt gi leverandørene forutsigbarhet, i tillegg til at gjenbruk av krav vil kunne bidra til å redusere kostnader knyttet til ressursbruk.

Til syvende og sist er det de målbare miljøeffektene som er av betydning, og klimamålene oppnås ikke ene og alene ved å stille krav til klima og miljø i anskaffelsene. Kravene må også følges opp. Meld. St. 22 (2018–2019) Smartere innkjøp – effektive og profesjonelle offentlige anskaffelser peker på at denne delen av anskaffelsesprosessen ofte blir nedprioritert på grunn av manglende kapasitet eller fordi virksomheten ikke har definert hvor ansvaret for kontraktsoppfølgingen skal ligge [Meld St.22 (2018-2019) Regjeringen.no]. Ifølge Riksrevisjonen har kun en firedel av virksomhetslederne og innkjøperne rutiner og/eller retningslinjer for hvordan klima- og miljøhensyn skal følges opp i kontraktsoppfølgingen.

God kontraktsoppfølging er en forutsetning for at den nye miljøbestemmelsen skal kunne gi en reell positiv miljøeffekt. I den forbindelse har DFØ har fått ansvaret for å lede arbeidet for å utarbeide en «beste praksis» for kontraktsoppfølging i offentlige anskaffelser. Resultatet av dette vil være viktig for å sikre at oppdragsgivere har de verktøyene de trenger for å stille relevante miljøkrav og følge opp kravene [DFØ i år: Nå kommer beste praksis for kontraktsoppfølging – Anbud365].